Reptiler og kino

I går hadde vi en hendelsesrik dag. Jeg hentet Hedin på SFO ved 13-tiden, og vi tok bussen til byen. Der traff vi Anita (Eiriks kusine) og nevøen hennes Benjamin utenfor Oslo reptilpark. Vi tittet på reptiler og tok bilder av noen av tøffingene. Hedin og Benjamin fikk klappe hver sin skjeggagam! Etter å ha tusset rundt i en time bestemte vi oss for å gå på kino. Da kom Eirik tuslende også. Vi så på "Den magiske leketøysbutikken". Det var en helt grei og søt familiefilm med fantastiske kulisser..ikke mer enn det. Og etter det igjen spiste vi på Peppes pizza på Aker brygge. Det er den eneste Peppes-restauranten som er tilrettelagt for barn. De har en egen familieavdeling. Da vi skulle gå derfra kom det er skikkelig tordenvær som vi ble litt fascinert av. Og så om regnet. Det var ikke fullt så fascinerende. Vi var ikke hjemme før nærmere 22:30....og det var ikke lett å få Hedin til å stå opp i dag selv om klokken var 09.

Men vi hadde en veldig hyggelig dag i går. Hedin og Benjamin gikk så innmari godt sammen, det er bare ett år mellom dem og de er tremeninger. Neste gang Benjamin skal være hos Anita skal vi nok klare å finne på noe sammen igjen.

Johnny-man!

Musikksmaken min er svært variert. I cd-søylene mine har jeg alle cder jeg har skaffet meg fra jeg fikk cd-spiller til 13-års dagen min i 1993, og samlingen strekker seg fra smurfer og dårlig dance til deilig electronica og metall. Men én ting har alltid vært sikkert: Country hører jeg ikke på!
Det gjaldt helt til den salige dagen jeg fylte 26 år og Eirik og jeg var på kino og så Walk the Line. Gjennom hele filmen satt jeg og gledet meg som en unge til konsertsekvensene og alle steder det ble spilt Cash-musikk storkoste jeg meg. Det var så ille at jeg har fått fullstendig Johnny Cash-dilla. Problemet mitt nå er at jeg ikke har mer enn ni sanger på tilsammen 26 minutter på iTunesen min. Den har gått i sløyfe hver dag den siste uken fra morgen til kveld. Jeg blir ikke lei! Det er litt synd at jeg ikke kjører godt nok bil til at jeg tør å kjøre med musikk på, men jeg vet hva som skal bli min kjøremusikk. Lenge trodde jeg det skulle bli ABBA, men det blir nok Johnny-man. Jeg har lurt på å foreslå at vi kan spille litt Cash i korpset også. Dette er jenta som ikke kan utstå countrymusikk. Nå har jeg både en Johnny-boy og en Johnny-man!

På kino med lite barn

Min 5-årige stesønn og jeg var på animasjonsfilmen Lille kylling i går. Det var første gang jeg har hatt ham alene. Jeg hadde sett for meg alt som kunne gå galt, men det hele gikk overraskende bra! Vi kjøpte popcorn, snop og Pokémon-kort før innslippet. Filmen var veldig spennende, og tydeligvis litt for skummel for de aller minste som var der. En gutt satt og brølte omtrent konstant fra det spennende begynte til rulleteksten var ferdig. Handlingen var en barneutgave av Klodenes kamp med en liten dæsj high school-film og Independence Day. Etter filmen var han selvsagt sliten av alle de nye inntrykkene, så vi slappet litt av på Burger King før vi dro videre. Dette var noe som fristet til gjentagelse, men jeg ble ganske sliten selv.
Etter snart tre måneder som småbarnsstemor har jeg bestemt meg for å trekke tilbake alt jeg noen gang har sagt eller tenkt av kritiske tanker om småbarnsforeldre! Det å ha barn er noe helt annet enn man tror.

Fjellet med brukket rygg

Tirsdag betyr voksenkino på Gimle kino. I dag var det Brokeback Mountain som ble vist. Jeg var litt skeptisk til filmen og tvilte på om jeg ville gå, seksere på terningen er ikke en garanti for at jeg liker filmen! Det jeg var redd for var at den skulle være full av Hollywood-homseklisjéer, men Ang Lee er egentlig et kvalitetsstempel i seg selv (selv om han begikk Hulk). Jeg kom hastende inn i salen akuratt i det reklamen var ferdig og fikk fomlet meg frem til et ledig sete.


Jeg er glad jeg bestemte meg for å gå. Filmen var så absolutt se-verdig for min del. Fotografien var vakker med landskapsbilder som gav meg gåsehud og frysninger. Historien tror jeg på uten å tenke meg om. Savnet og frustrasjonen kommer godt frem, og det er tydelig hvor sympatien i historien ligger. Jeg fikk veldig lyst til å lese novellen filmen bygger på. Det er godt å høre en forfatter som er fornøyd med adaptasjonen av teksten sin. Skuespillet i filmen er modig og befriende velspilt. Begge hovedrolleinnehaverene, Jake Gyllenhaal og Heath Ledger (kjent som kjekkaser) gjør en kjempejobb! Det samme gjelder for Michelle Williams. Hun klarer å få frem følensen av sviket kona til Ennis føler. Anne Hathaway er jeg ikke helt sikker på. Etter å ha sett henne i litt for mange fjortisfilmer er det noe som henger igjen. Men hun kommer seg.
Neste tirsdag vises Ryktet går. Den gidder jeg ikke se, rett og slett.

Pingviner i solnedgang

I går var min kjære og jeg på Pingvinenes marsj på Gimle. Det er sagt så mye allerede om den filmen. Jeg la spesielt merke til musikken. Deilig electronica av Emilie Simon. Det som er virkelig kult med den filmen, sånn bortsett fra en bra historie, vakker filming (og alt det som alle andre roser den opp for) er at hver filmdistrubitør som kjøper den inn kan tilrettelegge den slik de vil. I Frankrike og Norge er det kommentarer og musikk. Dennis Storhøi gjør en kjempejobb med kommentarene. Jeg var litt skeptisk ettersom trailerens kommentarer var så pompøse og teatralske. I USA har de lagt stemmer på pingvinene så de snakker som en familie. Uff og fysjameien!(Etter nøyere lesning i Dag og Tid fant jeg ut at det var i Frankrike de har lagt stemmer på pingvinene, ikke i USA. Dysleksi lenge leve!) Men kommentarene til Morgan Freeman veier vel opp litt der. Jeg må si jeg er imponert over amerikanske kristenfolk. De klemmer denne filmen til sine klamme bryst på grunn av de flotte familieverdiene pingvinene representerer. De er serie-monogame. Hva som er så gildt med det skjønner jeg ikke. Få en unge med én for så å stikke av til en neste og klekke der. Ja..

Nytt semester...nye morgener

På tirsdag begynte jeg på Blindern igjen etter en litt hakkete juleferie. Forrige semester fikk jeg ikke tatt noen eksamener i det hele tatt, så nå må jeg henge i for å bli ferdig med bachelorgraden min. Dette semesteret tar jeg fire fag i stedet for tre. Med det håper jeg å sakte, men sikkert kunne ta igjen tapt tid. Men fy faen for et nederlag det er å måtte gå eksamensløs inn i nytt semester.
Semesteret begynner godt; tre av fire dager starter jeg med første time kl. 8:15. Den fjerde begynner jeg kl. 14:15. Noen morgenfugl har jeg aldri vært, men foreløpig (etter to dager) går det faktisk veldig bra. Jeg er trøtt tidlig på kvelden og sovner sånn ganske umiddelbart.
For å hjelpe meg med lesingen dette semesteret har jeg fått meg en bokstol. Vanligvis får jeg vondt i ryggen og nakken når jeg sitter på lesesalen. Er jeg heldig sovner jeg i en litt mer behagelig positur og våkner med stiv nakke på den ene siden. Nå skal de tider være forbi med bokstolen min!På tirsdager har Oslo Kinematografer noe de kaller voksenkino på Gimle kino. På tirsdag var jeg der for første gang. Jeg så Jane Austens Stolthet og Fordom. Überromantikk som selv jeg klarer å svelge...*hjerte smerte*. Jeg har sett mye romantikk på film som jeg har fått brekningsfølelser av, men dette her var BRA! En kommentar jeg hørte bak med i salen var: "Hvis de to ikke får hverandre er det en skikkelig dårlig film". Hallo! Så klart de får hverandre! Det er jo Jane Austen og romantikken vi snakker om her. Som litteraturstudent blir jeg virkelig opprørt når jeg hører slikt.