Strikking og sykdom

Jeg må tilstå! Strikkedillaen fra i sommer har på nytt kommet over meg. Jeg har begynt på en veske som jeg håper blir ferdig til påske. Den er rettstrikket og skal bli 34 cm lang før jeg kan begynne på den alltid like spennende avfellingen og lage bærerem. Fargen er kommunist/dypgrønn og jeg er allerede litt lei av den...neida, det er bare 5 bunter igjen. Bilde kommer når den er ferdig.
Også har jeg oppdaget at jeg ikke trenger Trafikalt grunnkurs ettersom jeg har mopedførerbevis (fra 1996). Så da er det bare å gjøre store, åpne plasser i Oslo utrygge. Men først må jeg vente til tåka og bomullen har letta fra hodet mitt, halsen ikke hoster og svir og resten av kroppen innser at jeg ikke skal sove dagen lang. Med andre ord: jeg er syk! Det er absolutt det verste jeg vet å hangle slik over lengre tid. Hvorfor kan det ikke slå ut i full blomst med en gang? Heldigvis har jeg min egen, personlige sykepleier som passer på. Det går nok over bare jeg klarer å ta det med ro. Heldigvis har jeg strikkingen å ta meg til. Det er jo en relativt sittestillende aktivitet.