Johnny-man!

Musikksmaken min er svært variert. I cd-søylene mine har jeg alle cder jeg har skaffet meg fra jeg fikk cd-spiller til 13-års dagen min i 1993, og samlingen strekker seg fra smurfer og dårlig dance til deilig electronica og metall. Men én ting har alltid vært sikkert: Country hører jeg ikke på!
Det gjaldt helt til den salige dagen jeg fylte 26 år og Eirik og jeg var på kino og så Walk the Line. Gjennom hele filmen satt jeg og gledet meg som en unge til konsertsekvensene og alle steder det ble spilt Cash-musikk storkoste jeg meg. Det var så ille at jeg har fått fullstendig Johnny Cash-dilla. Problemet mitt nå er at jeg ikke har mer enn ni sanger på tilsammen 26 minutter på iTunesen min. Den har gått i sløyfe hver dag den siste uken fra morgen til kveld. Jeg blir ikke lei! Det er litt synd at jeg ikke kjører godt nok bil til at jeg tør å kjøre med musikk på, men jeg vet hva som skal bli min kjøremusikk. Lenge trodde jeg det skulle bli ABBA, men det blir nok Johnny-man. Jeg har lurt på å foreslå at vi kan spille litt Cash i korpset også. Dette er jenta som ikke kan utstå countrymusikk. Nå har jeg både en Johnny-boy og en Johnny-man!